Kinoaktuelle «Løvene ved elven Tigris» er en av disse filmene som ikke bare endrer karakter mens vi ser den, og stadig blir mer og mer engasjerende og gripende, men det er en film med en helt særegen etterglød, mener Gunnar Iversen.
Samtidsarkeologi.
De dødes konflikt.
«Same mot same» berører vilkårene for å kunne leve og være samisk i dag. Den viser også hvordan traumatiske hendelser kan forme nye generasjoner som selv ikke har opplevd det traumatiske direkte, skriver Gunnar Iversen.
Filmatisk sorgarbeid.
«Portrett av en forvirret far» er en film med vakre øyeblikk av lykke, men også en film som av og til blir uvanlig smertefull å se, mener Gunnar Iversen. Noe av det viktigste og mest verdifulle med filmen er hvordan Gunnar Hall Jensen vrir og vender på lengselen etter maskuline rollemodeller.
Markens taushet.
Filmer som «Mot vinden» og «Vi som solgte landet» stiller helt avgjørende spørsmål og griper direkte inn i samfunnsdebatten, mener Gunnar Iversen. Marken ligger ikke bare der, taus og uutgrunnelig, den blir synlig, og den får en helt egen stemme.
Havet, livskraften og humoren.
Uten havet og kystkulturen ville Norge som nasjon knapt nok eksistert. Kystkultur er samfunnsbygging. Dette er en av de sentrale idéene i «Havfolket», en film det er lett å la seg begeistre av, mener Gunnar Iversen.
Veier til verdens ende.
Det er en svakhet ved det norske systemet at Mirko Stopars siste filmer «Verdens ende» og «Et helvete uten like» er så lite synlige og tilgjengelige. Dette er filmer som viderefører en billedberust formvilje som er uvanlig i en norsk sammenheng, mener Gunnar Iversen.
Å sprenge grenser.
Arkivopptakenes mosaikk i «Trango» og «Klæbo» gjør filmene sammensatte, kompliserte og spennende, mener Gunnar Iversen. Begge filmene handler også om norsk mannlig subjektivitet og maskulinitet. Hva vil det egentlig si å pushe grenser i et velstandssamfunn?
Norsk filmsurrealisme.
Bjørn Myhre og Tor Ulvens «Mannen med fuglehjernen» vil finne sin rettmessige plass i den norske filmhistorien, mener Gunnar Iversen. Men gjenoppdagelsen av den helt unike og glemte filmen har også løst en gåte som har plaget ham i årtier.
Sannhet og bedrag.
En av de viktigste egenskapene til Håvard Bustnes som regissør er hans vilje til å vise fram uvisshet, usikkerhet og tvil. I «Gartneren, buddhisten og spionen» er grensene mellom sannhet og løgn, klarsyn og bedrag, mer sammensatt enn noensinne, mener Gunnar Iversen.
Den siste filmen?
Den mer «offisielle» norske filmkulturen framstår som kalkulert og polert i møte med Paul Tunges filmer, mener Gunnar Iversen, som synes det er leit at «Reharmonisering» kan bli regissørens siste. Paul Tunges filmer viser med all mulig tydelighet svakhetene i det norske systemet.
En modernistisk fabel.
Vi trenger Jan Erik Dürings «Fabel» mer enn vi kanskje tror, mener Gunnar Iversen om den norske filmen som nå er hentet fram fra glemselen under Oslo Pix. For hvor ofte ser man en norsk spillefilm som ikke ligner på noen andre filmer?
Den amerikanske drømmens bakside.
Monica Strømdahls «Flophouse America» er både et vitnesbyrd og en anklage man ikke forblir uberørt av, mener Gunnar Iversen. Den sterke debutfilmen, som har norsk premiere på Oslo Pix til uka, gir også opphav til en rekke ulike etiske og estetiske spørsmål.
Norsk barnefilm – mellom lek og læring.
Det har vært en lang vei fra «Ti gutter og en gjente» til «Victoria må dø». Norsk barnefilm har alltid pendlet mellom lek og læring, forteller Gunnar Iversen i sin gjennomgang av de tidligste norske barnefilmene.
Nye veier til filmen.
Sille Storihle og Mariken Halle er to regissører som fortsetter å gå helt egne veier. I langfilmene «Open Call» og «Morgendagens helter» oppstår effektive kontraster som skaper mye lun humor og treffende satire.
Fra arkivet: Et legendarisk vikingfilm-prosjekt fyller 100 år.
Noen filmprosjekter er legendariske, og i Norge er vikingfilmen Tancred Ibsen ønsket å lage for 100 år siden det mest myteomspunnede. Kanskje fordi den aldri ble realisert. Hva slags film kunne dette ha blitt? Vi har hentet fram Gunnar Iversens gjensyn med Ibsens drømmeprosjekt.
Filmer til ettertanke.
Av Edith Carlmars problemfilmer var «Skadeskutt» den filmen som vakte mest oppsikt og ledet til debatt om form og innhold. Gunnar Iversen ser nærmere på filmen som kom etter gjennombruddsfilmen «Døden er et kjærtegn», og skulle lede fram til hennes beste film, «Aldri annet enn bråk».
